Ventetid og morskap

Nå er nedtellingen snart over!

Om 11 dager, lørdag 6. februar, henter jeg hjem min utvalgte polfarergutt, Nansen. Datoen sammenfaller tilfeldigvis med mormors bursdag; en iherdig hundehater - så lenge noen ser på. Med en gang min mormor tror hun er alene med hunden, går nemlig stemmen fra å være brysk og avvisende, til å bli myk, kjærlig og lokkende. Mystisk, eller hva? På tomannshånd (kvinnehånd og hundepote?) er hun plutselig minst like sjarmert og bløthjertet som hvilket som helst erklært hundemenneske.

Selvsagt vil jeg ringe mormor på bursdagen hennes; gi henne gratulasjoner mens jeg sitter i bilen på vei hjem fra oppdretterne, med Nansen på fanget, og fortelle henne hvordan jeg feirer dagen hennes. Jeg kan knapt vente med å høre reaksjonen! Sannsynligvis vil hun strø om seg med en hel masse usj-er og huff-er, i et forsøk på å kamuflere hvordan stemmen hennes blir umiskjennelig mykere idet jeg overbringer nyheten. Jeg kommer til å more meg stort over hvordan hun krampeaktig vil forsøke å opprettholde fasaden som hundehater. Altså har jeg flere ting å se fram til på lørdag 6. februar!