Innlegg nr. 13

Jeg har aldri helt klart å riste av meg den skumle følelsen tallet 13 fører med seg. Hatet å sove på rom nr. 13 da jeg var på et helt galskap fasjonabelt hotell betalt av arbeidsgiver, for eksempel. Og nå, når jeg skriver innlegg nr 13, så omhandler det en STOR og VIKTIG avgjørelse.

Dette innlegget markerer nemlig en slutt. Eller en start, alt ettersom. Slutten på prosjektet "selvrealisering", starten på "vet ikke helt, men i alle fall mer ro". Jeg slutter å studere. Jada, tar et fag, kanskje to, denne våren, for å ha noe å holde på med, nærmest (eller kanskje bare fordi det er vanskelig å helt slippe taket, at jeg fortsatt er redd for å gi opp). Men så er det slutt. Kanskje for et semester, kanskje for 10 år, kanskje for alltid. Jeg tror selvrealiseringsprosjektet med studier har endt i at jeg har innsett at studier ikke er for alle; samme hvor "smart", "disiplinert" eller "pliktoppfyllende" man er. Det er ikke fordi jeg føler at det skorter på evner at jeg gir opp studier for nå, men etter at jeg sakte men sikkert har gitt slipp på pliktfølelsen (selv om det fortsatt er skremmende mye igjen av den), merker jeg at den viktigste grunnen for å fullføre studiene har forsvunnet. Jeg sitter igjen med et stort ønske om ro, og en overbevisning om at jeg ikke vil finne denne roen på et universitet. Kanskje heller i en valp født 13. desember?