Prestasjonsangst/motivasjonssvikt

Jeg driver og utdanner meg innen et kreativt yrke, og det er visst meningen at jeg skal sprudle over av kreativitet, for ikke å snakke om engasjement for fagretningen, hver bidige dag. Sannheten er at jeg har et alvorlig underskudd på sprudling for tida. Jeg fordyper meg i antropometriske data og hvordan man kan måle vakuum, haptiske feedbacksystemer og finurlige formuleringer om benchmarking i markedet for high-end medisinsk utstyr, og bruker skisseboka mi til forelesningsnotater i stedet for skissetrening og idégenerering. Passer veldig fint å høre på Sonata No. 2 av Chopin akkurat nå, merker jeg; akk så dystert! Er jeg virkelig ute av stand til å bli designer?

Eller...kanskje det ikke egentlig er min skyld i det hele tatt? Kanskje det bare er det fullstendig normale tredjeklasse-traumet som har grepet fatt i meg, det som får så mange til å skifte fagdisiplin etter å ha tenkt noe a'la "nå kunne jeg snart hatt en bachelorgrad, og begynt i arbeidslivet, men jeg føler meg akk, så ukompetent og langt fra ferdigutlært, det ville sikkert vært lurere for meg å begynne på noe helt annet". Det virker som om nærmest alle har en slik knekk en gang i løpet av designstudiet; jeg har vært vitne til det mange ganger - og som regel syns jeg det er merkelig at de kan unngå å se at de er talentfulle formgivere.

Derfor liker jeg best å klamre meg til troen om at jeg kan bli en flink designer en gang i framtiden, bare jeg holder ut og finner en måte å motivere meg selv til å jobbe litt hardere og mer inderlig, kanskje. Jeg trodde lenge at jeg måtte engasjere meg i andre designere og designnyheter, og alltid oppdatere meg på bøker og gå på utstillinger, se på produkter og være innmari dizain-dame. Dessverre er det bare en ting jeg får til skikkelig bra, og det er å bli
unaturlig opphengt i å studere detaljene i tullete ting som bestikk og kulepenner.

Heldigvis hjalp en artikkel i dagbladet meg til å finne tilbake litt av selvtilliten; de kunne nemlig fortelle at det er helt normalt å være temmelig ukonsentrert, selv om man jobber med noe man liker.

Senere fant jeg, ved hjelp av stumble upon, en side som skal hjelpe mot skrivesperre, men som fungerte like godt til å senke forventningene til meg selv og fjerne noe av prestasjonsangsten som har bygget seg opp i løpet av de siste årene. Du trykker "go", og får da tildelt et ord og 60 sekunder til å assosiere fritt (skriftlig) rundt ordet. Etter 60 sekunder fikk jeg beskjed om å slutte å skrive, og så kunne jeg sende inn resultet slik at andre skrivesperrerammede kan bruke skribleriene mine til å bekjempe sin egen prestasjonsangst eller motivasjonssvikt.

Selvsagt skrev jeg på norsk, så det var jo ingen vits i å sende inn resultatet, men likevel hjalp det masse. Jeg innså at jeg ikke MÅ være flink, jeg må bare tørre å prøve, og ikke være redd for resultatet! Eureka! Dessuten viste stumble upon seg å være fin til å stumble (som det så fint heter) på diverse kunst-, arkitektur- og designsider, hvor jeg fant fine motiver og ideer for å skisse litt i den stakkars, bortglemte skisseboka mi.