Bloggens liv del 2

Det starter med at man lager en blogg. De neste dagene, ukene, kanskje til og med månedene, fortsetter man å legge inn nye innlegg (hihi, legge inn innlegg) ganske ofte; før det går sakte men sikkert nedover. For meg var det litt mer sånn: Opprette blogg, skrive et innlegg. Vente ca 2 minutter. Skrive nytt innlegg. Vente noen dager. Skrive langt innlegg. Vente noen dager. Vente flere dager. Vente et par uker. Skrive innlegg.

Det er nå bloggen enten dør ut (som min gamle hoppetau.blogspot.com), eller man tar seg sammen og kjører på med daglige innlegg (som maren nettopp gjorde). Jeg tror denne bloggen allerede er der, selv om den bare er en måned gammel. Jeg lover ikke å skrive innlegg hver dag, men jeg skal bli flinkere til å skrive ting når jeg egentlig ikke har noe å si. Jeg liker å lese det andre skriver når de egentlig ikke har noe å si.

Hovedoppslaget i avisene i noen dager har nå vært mordet i Tromsø, og det har tydeligvis gått mer inn på meg enn jeg trodde. For i natt drømte jeg at var på vei inn på badet (bortsett fra at det var badet hos onkelen og tanta mi, bortsett fra at det plutselig var i tredje etasje og ikke i første), og jeg visste at når jeg kom dit, skulle jeg bli drept av leieboeren; uten at det hindra meg i det hele tatt. Jeg skulle inn på badet. Jeg hadde ingenting der å gjøre. Jeg kom til å bli drept. Ok. Så jeg gikk inn, leieboeren var der, og jeg ble drept. End of story? Åneida! Jeg angra. Jeg hadde blitt drept, og nå angra jeg, altså, da mener jeg ctrl-z angring; heldigvis hadde jeg lagra (ctrl-s) akkurat i det jeg hadde lagt hånda på dørklinka, så det var ikke noe problem. Jeg var rett tilbake foran døra, åpna den og gikk inn, leieboeren var der, men, igjen, ikke noe problem. Denne gangen var jeg forberedt, og jeg hadde bestemt meg for å overleve, så jeg sparka ham. Og så overlevde jeg.

Kick Ass. Eller lårhøne.