Dette er en føljetong (del 1)

Dette innlegget kommer til å bli langt. Derav føljetongformatet. I tilfelle du lurer:

Føljetong (en fornorsket skrivemåte av det franse ordet feuilleton, lite blad) betydde opprinnelig den kulturelle delen av en avis som var trykket på eget bilag, på et løst blad, derav navnet, men senere, på begynnelsen av 1800-tallet, ble det oftest trykket nederest på siden.

I Norge har ordet «føljetong» endret betydning til å bety en fortelling som fortsetter gjennom en rekke nummer eller utgivelser i en avis eller et ukeblad. På fransk kalles det for roman-feuilletong.

(copy & paste fra wikipedia)

Men så: til saken.
Jeg var ikke mer enn 4-5 år da jeg lærte at selv om mesteparten av kroppen kan både vokse og reparere seg selv (som når mamma måtte lage nye blyantstreker på veggen, eller skrubbsårene på knærne ble til rosa streker), kan man aldri lage nye hjerneceller. Ødelegger du en hjernecelle, får du den aldri tilbake. Jeg pleide å erte en av kjærestene mine på barnehagen (han var ett år eldre enn meg, derfor kan jeg ikke ha vært mer enn 5) om at han mista åtte hjerneceller hver gang han nikka en fotball (selv bomma jeg alltid på ballen) og snart kom til å nikke bort hele hjernen sin. Ikke visste jeg at han i så fall hadde måttet nikke 12,5 milliarder ganger.

Samtidig hadde jeg en diffus oppfattelse av at læring betyr å putte ting inn i hjernen, altså fylle den. Derfor, i tillegg til trusselen om å litt etter litt drepe hjernen min av å falle på isen og skalle i bordet, var jeg dødsredd for at det lille som var igjen av den skulle bli full av alt jeg og andre puttet inn i den. Da kunne nemlig ting begynne å falle ut igjen. Det sa i alle fall farmor at skjedde med henne, og jeg antok at det var fordi hun var så gammel og derfor hadde slått hodet i isen veldig mange ganger, og dessuten hadde hatt tid til å putte innmari mange ting inn i hodet. Det var også tydelig at hun ikke kunne bestemme hva hun skulle huske og hvilke ting som kunne få falle ut av hodet. For eksempel kunne hun både linoleumstrykk og gammeldagse barneleker, noe hun veldig sjelden hadde bruk for, men kunne aldri huske hvor hun hadde lagt brillene. Det kunne hun trengt ganske ofte.

Hvis atte det atte...

...jeg bare kunne vært litt dummere? Det hadde vært så fint. Sola skinner mer enn nok til å gi meg masse fregner, pippipene piper, endene gakker og spiser på sjokoladepapir, krokusene og påskeliljene synger på siste verset, kirsebærtrærne er pastellrosa, og jeg skulle ønske jeg var dum nok til å nyte dagen i stedet for å sitte inne og lese på computer supported materialisation, visual net clustering results, finite element modelling, bla bla bla, vla vla vla, ugghhh.

Kort om prokrastinering, kuer, promping og tog

Det er ikke bra å spise rødt kjøtt. Ikke akkurat en nyhet, kanskje, jeg tror de fleste har fått med seg at ikke bare er rødt kjøtt sprengfullt av metta fett som liker å tette til blodårer, men all prompinga kuene driver med før de blir slakta, er en stor bidragsyter til drivhuseffekten og den globale oppvarmingen. Dessuten er det vel ikke spesielt morsomt for kyrne å bli slakta; men heldigvis finnes det alternativer, og ansvarsbevisste mennesker der ute gjør sitt beste for å opplyse den gemene hop:


For i butikken er det lenge siden de brukte kjøtt fra (forhenværende) levende dyr. Nå til dags brukes nemlig "the Farmland Waffler":

Med denne kan du produsere deilige biffer av entrecote, så vel som kyllinglår og svinekoteletter uten at eneste dyr må gå dukken. Vidundermaskinen er også i stand til å produsere gårdsbygninger, i tilfelle du liker å knaske på en låvedør eller to til en god film.

Malapropos, dette er også gøy:



Og ja, hele dette innlegget ble til fordi jeg leser til en eksamen jeg har på onsdag.

Fine ting med å bli gammel

Selv om jeg syns det er skummelt å bli gammel, er det litt ålreit i blant også. For eksempel når jeg har fun facts som passer inn i nesten enhver samtale (visste du for eksempel at Napoleon muligens ikke døde av magekreft, som det står i obduksjonsrapporten, men på grunn av arsenikk, og da kanskje fra tapetet i huset han bodde i da han var i eksil på St. Helena, men at det egentlig er ganske usannsynlig? Og at han dessuten skal ha hatt bare én testikkel?). Det er også fint når jeg oppfatter flere og flere av hentydningene til kunstverk, litterære verk og andre filmer når jeg er på kino. Sånn for eksempel da jeg så The Watchmen og skjønte med en gang at dette:



er det samme som dette:

og at det dessverre ville være dårlig folkeskikk å forstyrre de andre kinogjengerne for å fortelle dem at jeg hadde skjønt det. Bildet er forresten tatt av Alfred Eisenstaedt, hvis du ikke visste det fra før. Selvsagt har jeg noen fun facts på lur denne gangen også: Visste du at det er hele 12 menn som påstår å være matrosen på bildet, mens 3 kvinner mener de er sykesøstra? Det betyr sannsynligvis at 13 mennesker ljuger, men det hadde vært mye morsommere hvis det betydde at 12 matroser løp rundt på Times Square 14. januar 1945 og kyssa til sammen 3 sykesøstre. Det kan selvsagt også bety at menn ljuger oftere enn kvinner, at de har større behov for oppmerksomhet og at menn generelt har mindre problemer med å framstå som rundbrennere. Historien ligner forresten litt på mystikken rundt dette bildet:

som er tatt av Robert Doisneau i Paris 1950 og heter “Kysset ved Hôtel de Ville”; bortsett fra at jeg har en mistanke om at den opprinnelige tittelen er på fransk, siden svært få franske fotografer i 1950 uten noen som helst tilknytning til Norge kunne snakke norsk, ei heller ga fotografiene sine norske navn. Uansett, historien rundt dette bildet lignet veldig på Eisenstaedt karamellsøte kyssebilde en stund, det vil si helt til 1993; da ble det nemlig avslørt at fotografiet er oppstilt, og at damen på bildet er skuespillerinnen Françoise Bornet. Hvordan saken ble oppklart? Mme Bornet saksøkte Doisneau. Hun ville nemlig ha nesten 120 000 kroner i royalties for bildet.

Ikke så skummelt

Men ganske irriterende. Jeg hadde kjempelyst til å lage en post i dag (flinke Ingrid gjorde det i går også), men vettuhva? Jeg aner ikke hvordan jeg kan få en youtubevideo inn i bloggen min. Jeg er temmeligv datadum, og akkurat i dag er det i veien for å kunne leve ut ekshibisjonismen min. GRrrRr!

Åhsåsint!

Bloggens liv del 2

Det starter med at man lager en blogg. De neste dagene, ukene, kanskje til og med månedene, fortsetter man å legge inn nye innlegg (hihi, legge inn innlegg) ganske ofte; før det går sakte men sikkert nedover. For meg var det litt mer sånn: Opprette blogg, skrive et innlegg. Vente ca 2 minutter. Skrive nytt innlegg. Vente noen dager. Skrive langt innlegg. Vente noen dager. Vente flere dager. Vente et par uker. Skrive innlegg.

Det er nå bloggen enten dør ut (som min gamle hoppetau.blogspot.com), eller man tar seg sammen og kjører på med daglige innlegg (som maren nettopp gjorde). Jeg tror denne bloggen allerede er der, selv om den bare er en måned gammel. Jeg lover ikke å skrive innlegg hver dag, men jeg skal bli flinkere til å skrive ting når jeg egentlig ikke har noe å si. Jeg liker å lese det andre skriver når de egentlig ikke har noe å si.

Hovedoppslaget i avisene i noen dager har nå vært mordet i Tromsø, og det har tydeligvis gått mer inn på meg enn jeg trodde. For i natt drømte jeg at var på vei inn på badet (bortsett fra at det var badet hos onkelen og tanta mi, bortsett fra at det plutselig var i tredje etasje og ikke i første), og jeg visste at når jeg kom dit, skulle jeg bli drept av leieboeren; uten at det hindra meg i det hele tatt. Jeg skulle inn på badet. Jeg hadde ingenting der å gjøre. Jeg kom til å bli drept. Ok. Så jeg gikk inn, leieboeren var der, og jeg ble drept. End of story? Åneida! Jeg angra. Jeg hadde blitt drept, og nå angra jeg, altså, da mener jeg ctrl-z angring; heldigvis hadde jeg lagra (ctrl-s) akkurat i det jeg hadde lagt hånda på dørklinka, så det var ikke noe problem. Jeg var rett tilbake foran døra, åpna den og gikk inn, leieboeren var der, men, igjen, ikke noe problem. Denne gangen var jeg forberedt, og jeg hadde bestemt meg for å overleve, så jeg sparka ham. Og så overlevde jeg.

Kick Ass. Eller lårhøne.

Eg er ein unnasluntrar!

Nå skulle jeg egentlig vært på skolen og hatt jobbemøte med prosjektgruppa mi. Men veit du hva? Jeg kommer ikke til å dra, selv om det bare er fem minutter å gå, jeg har ingenting anna å gjøre og jeg har godt av litt frisk luft. For jeg er littegranne sint.

Det er ikke det at jeg misliker menneskene på gruppa mi, jeg syns de er fantastiske hele gjengen. Det kunne knapt vært bedre! Men, det er en ganske stor overgang å plutselig studere ved et nederlandsk universitet, hvor studentene blir tildelt studieplass i rent lotteri; og karakterer bare er noe om viser hvilke fag du har tatt. For selv om jeg innser at det sikkert er bra for liv og helse å senke kravene til arbeidet jeg leverer, og at "karakterene mine ikke forteller noe om hvem jeg er" (quote: ungdomsskoleklasseforstander Nadjvinski); så er jeg ambisiøs. Jeg vil ikke gjør det best, nødvendigvis, jeg vil bare gjøre det så bra som mulig; og det er ingenting som irriterer meg mer enn å måtte leverere fra meg noe jeg kunne gjort bedre. Da midtsemesterrapporten i prosjektet ble levert i dag, var jeg sånn halvveis fornøyd. Den ble ok, men kun fordi jeg satt oppe til halv fem i dag tidlig og satte sammen rapporten, korrekturleste, fant fram til kildene og satte inn bilder. Fordi ingen andre bryr seg. Og da tror jeg jaggu ikke at jeg bryr meg med å gå på skolen i dag.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde dårlig samvittighet for å være litt sinna, for de har jobba hardt også. Likevel er jeg bittelittegranne irritert. Eller kanskje aller mest innmari trøttsinna.

Harald Eia er også litt trøttsinna i blant.

Prestasjonsangst/motivasjonssvikt

Jeg driver og utdanner meg innen et kreativt yrke, og det er visst meningen at jeg skal sprudle over av kreativitet, for ikke å snakke om engasjement for fagretningen, hver bidige dag. Sannheten er at jeg har et alvorlig underskudd på sprudling for tida. Jeg fordyper meg i antropometriske data og hvordan man kan måle vakuum, haptiske feedbacksystemer og finurlige formuleringer om benchmarking i markedet for high-end medisinsk utstyr, og bruker skisseboka mi til forelesningsnotater i stedet for skissetrening og idégenerering. Passer veldig fint å høre på Sonata No. 2 av Chopin akkurat nå, merker jeg; akk så dystert! Er jeg virkelig ute av stand til å bli designer?

Eller...kanskje det ikke egentlig er min skyld i det hele tatt? Kanskje det bare er det fullstendig normale tredjeklasse-traumet som har grepet fatt i meg, det som får så mange til å skifte fagdisiplin etter å ha tenkt noe a'la "nå kunne jeg snart hatt en bachelorgrad, og begynt i arbeidslivet, men jeg føler meg akk, så ukompetent og langt fra ferdigutlært, det ville sikkert vært lurere for meg å begynne på noe helt annet". Det virker som om nærmest alle har en slik knekk en gang i løpet av designstudiet; jeg har vært vitne til det mange ganger - og som regel syns jeg det er merkelig at de kan unngå å se at de er talentfulle formgivere.

Derfor liker jeg best å klamre meg til troen om at jeg kan bli en flink designer en gang i framtiden, bare jeg holder ut og finner en måte å motivere meg selv til å jobbe litt hardere og mer inderlig, kanskje. Jeg trodde lenge at jeg måtte engasjere meg i andre designere og designnyheter, og alltid oppdatere meg på bøker og gå på utstillinger, se på produkter og være innmari dizain-dame. Dessverre er det bare en ting jeg får til skikkelig bra, og det er å bli
unaturlig opphengt i å studere detaljene i tullete ting som bestikk og kulepenner.

Heldigvis hjalp en artikkel i dagbladet meg til å finne tilbake litt av selvtilliten; de kunne nemlig fortelle at det er helt normalt å være temmelig ukonsentrert, selv om man jobber med noe man liker.

Senere fant jeg, ved hjelp av stumble upon, en side som skal hjelpe mot skrivesperre, men som fungerte like godt til å senke forventningene til meg selv og fjerne noe av prestasjonsangsten som har bygget seg opp i løpet av de siste årene. Du trykker "go", og får da tildelt et ord og 60 sekunder til å assosiere fritt (skriftlig) rundt ordet. Etter 60 sekunder fikk jeg beskjed om å slutte å skrive, og så kunne jeg sende inn resultet slik at andre skrivesperrerammede kan bruke skribleriene mine til å bekjempe sin egen prestasjonsangst eller motivasjonssvikt.

Selvsagt skrev jeg på norsk, så det var jo ingen vits i å sende inn resultatet, men likevel hjalp det masse. Jeg innså at jeg ikke MÅ være flink, jeg må bare tørre å prøve, og ikke være redd for resultatet! Eureka! Dessuten viste stumble upon seg å være fin til å stumble (som det så fint heter) på diverse kunst-, arkitektur- og designsider, hvor jeg fant fine motiver og ideer for å skisse litt i den stakkars, bortglemte skisseboka mi.

Mine nye (imaginære) band. Om nom nom nom!

Ok, kanskje ikke så mye skummelt ved dette, annet enn at det muligens er et faretegn at jeg har akkurat startet to imaginære band. Ja, også det at det egentlig er en Facebook-greie; som jeg syns var litt for teit å henge seg på, men så hadde jeg så lyst til å prøve likevel, og så ble resultatet så kult, og nå har jeg lyst til å vise det fram! Kjempegøy!

Framgangsmåten var som følger (copy and paste fra Fjasbokji):

1 - Go to Wikipedia. Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random Wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to Quotations Page and select "random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote on the page is the title of your first album.

3 - Go to Flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use Photoshop or similar to put it all together.

5 - Post it to FB with this text in the "caption" or "comment" and TAG the friends you want to join in.

Og her er resultatene:
Jeg ser for meg at Joe Cobb er et eksperimentelt band i skiktet jazz/elektronika. Kool! Særlig albumtittelen, women is something masculine, syns jeg var nydelig. Skulle ønske dette bandet faktisk eksisterte, jeg hadde sikkert vært blodfan! Hadde også utrolig flaks med bildet, med tanke på albumtittelen.

Dette er vel kanskje favoritten min, også her var tittelen fin. Men jeg må si at bandnavnet denne gangen var helt sinnsvakt bra. Håper dette kunne vært et band a'la rockettothesky. Det hadde vært fint!

Ja, og det skumleste ved dette? Jeg vil gjøre det mer! Og mer! Og mer! Det tar sånn ca 10 minutter å lage et album på denne måten, men jeg tror jeg kunne tilbragt hele fredagskvelden med å lage albumbilder, og det er rett og slett trist. Og skummelt. Særlig ettersom alternativet er å gå ut på the little greek og spise noe som helt sikkert er ekstremt omnomnom. Apropos; for alle dere som har gått glipp av sida: om nom nom nom er et besøk verdig! (if you're not saying it out loud, you're doing it wrong!)

Hufsa, en elg og elghufs

Dette er Hufsa. Hufsa bor i Mummidalen og er skummel, hver vinter.

Dette er en elg. Den er helt tydelig skummel.

Dette er en mann som bedriver elghufs. Uæææh! Jeg tør ikke!

Blogger

Det første jeg vil blogge om i den nye bloggen min, er blogger. Det er skummelt å skrive blogg. Det er så innmari mange der ute som har blogga lenge, og har fine blogger med massevis av bilder og enorme mengder bra innlegg som går over mange, mange måneder; kanksje til og med år. Innleggene er gjerne hyppige; jeg har sett blogger som oppdateres daglig eller til og med oftere. Og som har blitt oppdatert trofast i lang tid. Mye lengre enn jeg antar at denne bloggen vil overleve. Innleggene er personlige, veloverveide, smarte, rørende, vittige; hvordan i alle dager kan jeg leve opp til det her?

Den siste uka har jeg vært sjuk, så jeg har tilbragt mye tid i senga med laptopen, og har derfor hatt en unik mulighet til å undersøke markedet for blogger. Og jeg har brukt tida godt. Noe som spesielt fascinerte meg, er hvor mange ungdomsblogger det var å finne. Nå føles det ganske merkelig å snakke om ungdommer på den måten, siden jeg ikke er eldre enn 24 selv (selv om det føles skummelt nært 30), men likevel. Jeg begynner å tro at nesten enhvert seksten-attenåring med respekt for seg selv og sitt sosiale og private liv (ja, jeg skiller mellom de to), har en blogg.

Og dette, min venn, er en gruppe bloggere som vet å oppdatere bloggen ofte; helst daglig! Bloggen fungerer gjerne, ser det ut til, som en blanding mellom reklameskilt og dagbok. Ja, alle dagens begivenheter er med, som i en dagbok: "I dag var jeg med ... og vi dro til ... for å ..., og jeg hadde med meg den nye ... som er ... og det var kjempekult og nå gleder jeg meg til neste gang allerede - Friends4ever " osv. Men de vanskelige følelsene og store drømmene som ellers ville gjort det flaut å lese dagboka ti år senere (2 år i mitt tilfelle), er byttet ut med en temmelig heftig markedsføring av hvor abnormalt kul og interessant du er. Noen blogger er dedikert til å vise fram dagens outfit, med beskrivelse av hvor og når de enkelte plaggene er kjøpt eller funnet, og til hvilken pris. Andre handler kanksje om musikk, eller litteratur. De fleste inneholder selvsagt en blanding av alt, en deilig miks hvor man får markedsført den råtøffe musikksmaken sin (alle veit jo at det gjelder å digge musikk ingen andre visste at andre enn dem selv visste om og syns var kul), den imponerende men samtidig nonchalante og vintage-aktige skosamlingen, de populære vennene sine og misunnelsesverdige konsertopplevelsene; det handler rett og slett om å vise verden hvor sinnsvakt kul du er og at de burde prøve å bli venner med deg på facebook. Særlig hvis du også digger det bandet som ingen andre har hørt om bortsett fra de som bare digger dem for fy faen, de er så jæææævlig kule, ass! Er bloggen 2000-tallets Miss Sixty-bukse? Det ultimate moteaccessoriet for dagens populære ungjenter og -gutter?

Det er omtrent her jeg merker at jeg blir innmari sarkastisk for å dekke over at jeg er gretten, og at jeg begynner å fnyse "fjortis" istedet for å innrømme at de skoa var enormt tøffe. Jeg syns de attenåringene jeg leser om er imponerende barnslige, men skulle ønske det var meg som hadde så spennende blogg, mens jeg ivrig leser videre... Jeg hadde nok sikkert hatt en "sykt fet" blogg om jeg fortsatt gikk på videregående. Den hadde vært proppfull av nye pumps i rød lakk og rare second-handvesker med paljetter, bilder av overlykkelige venninner på kafébesøk og henvisninger til Don Juan Dracula, Franz Ferdinand (som "ingen" hadde hørt om da jeg var sånn 16-17) og the Doors. Riders of the Storm. Jævlig bra låt ass, bare digg at den er så lang. Faen, mamma sier jeg må vaske opp, greit nok, blogger mer i morra. So long, and thanks for all the fish!

Jeg skulle ønske jeg gikk på videregående. Og nå, som jeg uansett har begynt å innrømme min svakhet for de selvopphøyende, popkulturinfiserte, individforherligende ungjente(eller gutt)bloggene, kan jeg jo bare kjøre på videre: Er ikke det hele poenget med en blogg? Det er jo en weblogg, en loggbok (eller dagbok) som gjøres tilgjengelig for alle og enhver på internett. Selv om det finnes uendelig mange blogger som gir meg mer en bare et spennende innblikk i noen andres liv, er det vel fortsatt i bunn og grunn en markedsføring av ditt privatliv, eller i beste fall dine personlige meninger? Hm. Dette minner meg om hva en venn av meg sa en gang; noe om hvordan meninger var som gevir vi stanget mot hverandre i endeløse (eller var det meningsløse?) diskusjoner. (Takk Christian!)

Men hva er vel en blogg når du tar bort alt dette? Hva er en blogg når ingen personlig informasjon lekker ut? Å utelate navn og unngå å bruke gjenkjennbare bilder er en ting, men hva når alle personlige meninger eller betraktninger forsvinner, er det fortsatt en blogg da? Eller er det heller en vanlig, deskriptiv loggføring av hendelser, lagret på en server og gjort tilgjengelig for alle som vil lese? Ok, det er kanskje vanskelig å skjønne nøyaktig hva jeg mener her; men se for deg en reiseblogg hvor hendelsene og destinasjonene nøyaktig og samvittighetsfullt beskrives; men uten betraktninger, meninger, følelser, anekdoter, erindringer fra andre byer, lignende hendelser...ingenting. Kanskje for å sikre at folk ikke blir sinte, eller at noen finner ut hvem som står bak bloggen og misbruker informasjonen, grunnene kan sikkert være gode nok, men likevel: Er dette virkelig en blogg, eller er det rett og slett bare en beskrivelse? Hva jeg mener om saken, vel, jeg har en mistanke om at det skinner klart og tydelig gjennom og at ytterligere utredning ikke trengs.

Heia fjortisbloggerne, so long pluskvamperfektum. Jeg tror jeg skal tørre å ikke lykkes med en egen blogg. Dessuten lager Balkan Beat Box dødsfet musikk.