Morken Freud

Jeg overhørte nylig en freudiansk glipp, eller freudian slip som de fleste sier: Morken Harket. Vet ikke om den var så freudiansk, men jeg er på sett og vis enig.

Ting kommer i fokus og jeg ser en luftballong på ordentlig

Ting faller til ro, jeg vet hvor jeg er og hva dagene skal inneholde. Uroen er kommet mer i bakgrunnen, eller er nesten borte. Samtidig er jeg oftere alene nå enn før, det går lengre tid mellom hver gang jeg ser vennene mine. Likevel er det akkurat som om de har blitt tydeligere i konturene: de har fått høyere kontraster, mer dybde, klarere farger. Det slår meg at de ikke lenger er en del av den stadige strømmen av ansikter og bevegelser, de har blitt til hele, synlige mennesker med både mer og mindre sære trekk. Jeg ser dem ikke så ofte, men når jeg gjør det, ser jeg så mye bedre. Heldigvis ser jeg at de er fine mennesker.

Forresten var det en ekte luftballong på Gløshaugen i dag. Jeg tenker at dette skjedde:

"Da (for eksempel) Rolf og Stian skulle sykle til universitetet i dag tidlig, oppdaget de at sykkelen til Rolf hadde et flatt dekk. Da sa Stian: Nei, nå finner jeg fram ballongen. Så hentet Rolf propanen de hadde stående i kjelleren, mens Stian pakket ut ballongen og festet kurven med de små sandposene på. De fyrte opp ballongen og dro. Det var kun svak vind, 2 m/s fra øst, så det ble en fin, men kald tur i nesten 15 minusgrader. I 9-tiden landet de på gressplenen mellom Hovedbyggets bakside og Sentralbyggets fremside. Innen klokken var 12.15, var ballongen pakket sammen og alt utstyret stuet vekk, og Rolf og Stian satt i EL5 og fulgte statistikkforelesningen."

Det hadde vært fint om det var sånn alt hang sammen, men det er ikke så farlig. Det var uansett en fin og rød varmluftballong.

Ventetid og morskap

Nå er nedtellingen snart over!

Om 11 dager, lørdag 6. februar, henter jeg hjem min utvalgte polfarergutt, Nansen. Datoen sammenfaller tilfeldigvis med mormors bursdag; en iherdig hundehater - så lenge noen ser på. Med en gang min mormor tror hun er alene med hunden, går nemlig stemmen fra å være brysk og avvisende, til å bli myk, kjærlig og lokkende. Mystisk, eller hva? På tomannshånd (kvinnehånd og hundepote?) er hun plutselig minst like sjarmert og bløthjertet som hvilket som helst erklært hundemenneske.

Selvsagt vil jeg ringe mormor på bursdagen hennes; gi henne gratulasjoner mens jeg sitter i bilen på vei hjem fra oppdretterne, med Nansen på fanget, og fortelle henne hvordan jeg feirer dagen hennes. Jeg kan knapt vente med å høre reaksjonen! Sannsynligvis vil hun strø om seg med en hel masse usj-er og huff-er, i et forsøk på å kamuflere hvordan stemmen hennes blir umiskjennelig mykere idet jeg overbringer nyheten. Jeg kommer til å more meg stort over hvordan hun krampeaktig vil forsøke å opprettholde fasaden som hundehater. Altså har jeg flere ting å se fram til på lørdag 6. februar!

Innlegg nr. 13

Jeg har aldri helt klart å riste av meg den skumle følelsen tallet 13 fører med seg. Hatet å sove på rom nr. 13 da jeg var på et helt galskap fasjonabelt hotell betalt av arbeidsgiver, for eksempel. Og nå, når jeg skriver innlegg nr 13, så omhandler det en STOR og VIKTIG avgjørelse.

Dette innlegget markerer nemlig en slutt. Eller en start, alt ettersom. Slutten på prosjektet "selvrealisering", starten på "vet ikke helt, men i alle fall mer ro". Jeg slutter å studere. Jada, tar et fag, kanskje to, denne våren, for å ha noe å holde på med, nærmest (eller kanskje bare fordi det er vanskelig å helt slippe taket, at jeg fortsatt er redd for å gi opp). Men så er det slutt. Kanskje for et semester, kanskje for 10 år, kanskje for alltid. Jeg tror selvrealiseringsprosjektet med studier har endt i at jeg har innsett at studier ikke er for alle; samme hvor "smart", "disiplinert" eller "pliktoppfyllende" man er. Det er ikke fordi jeg føler at det skorter på evner at jeg gir opp studier for nå, men etter at jeg sakte men sikkert har gitt slipp på pliktfølelsen (selv om det fortsatt er skremmende mye igjen av den), merker jeg at den viktigste grunnen for å fullføre studiene har forsvunnet. Jeg sitter igjen med et stort ønske om ro, og en overbevisning om at jeg ikke vil finne denne roen på et universitet. Kanskje heller i en valp født 13. desember?

Ja, ok da!

Så var det ikke en føljetong. Det var bare et innlegg som sluttet litt brått. Jeg som var så fullstendig forberedt på å lage en føljetong om hvordan ting kan falle ut av hodene våre, og så falt hele føljetongen ut av hodet mitt. The irony!

Men når noen ting faller ut av hodene våre, har hullene en tendens til å fylles opp med noe annet. Nye tanker og ideer, flere planer, andre meninger. Hos mange gamle mennesker, og en skummelt stor andel av de gamle menneskene jeg slekter på, faller mange ting ut som de helst skulle sett at ble hvor de var. Minner så vel som kunnskap faller ut av hodene deres som riskorn gjennom et dørslag (hater det når det blir for mye vann, hvorfor har ingen funnet på et risslag? Og hva har det å slå med dørene, eller slå i døra, eller slå noen i hodet med en dør, hva har det å gjøre med å sile av vann?). Noen velger da å finne på nye ting å tro på, som fyller de gamle hullene. Husker du ikke helt at du kjøpte den brevåpneren på coop Obs! forrige uke? Ingen fare! Vi finner på at den er en bursdagsgave du fikk på 30-tallet av en fjern kusine i Bangladesh. Eller noe annet eksotisk og spennende som gjør livet litt lysere når man snart har glemt at det bare var noe man fant på. Kanskje er det ikke så ille likevel, å bli senil. "Etter 60 år som pliktoppfyllende frimerkepåklistrer i Innfolden Kommuneadministrasjon, hvor han ikke gikk glipp av én eneste arbeidsdag, kunne herr Pettersen se tilbake på et innholdsrikt liv med tropetur på New Guinea, lianeklatring sammen med Tarzan og vennene hans, et knapt tiår som konge over den australske Gurdu-Hurdu-stammen, samt flere tiår med heroisk, farefull og spennende postflygning mellom Paris og Caseblanca, hvor han forøvrig forførte et utall vakre kvinner." Brought to you by Senile Dementia Inc.!

Og nå falt det litt ut av hodet mitt hva jeg skrev om. Jo! Nå husket jeg det, eller erstattet det med en ny idé, det er vanskelig å vite. Uansett, ettersom jeg fullstendig glemte hva jeg ville med føljetongen, har jeg funnet ut at jeg vil andre ting med bloggen. I stedet for å skrive om skumle ting der ute, og lage meg en kjempeavstand mellom dem og meg, så vil jeg skrive mer om skumle ting som er litt nærmere. Jeg syns fortsatt det passer perfekt inn i bloggformatet jeg allerede har opprettet; det er tross alt enda mer skummelt enn hva jeg tidligere har skribblet om, men jeg trøster meg med at det er få som noensinne har lest denne bloggen. Av dem har nok minnet om denne bloggen falt ut av hodene på de aller fleste allerede, og de resterende, som har orket å huske på bloggen all denne tiden, tror jeg at vil meg godt og ikke tar noe skade av å høre om mine skumleste sider. Jeg vet ikke engang om jeg er nevneverdig skummel.

Hm, kanskje dette ble en føljetong likevel. I så fall er det lov å kalle dette innlegget for "Dette er en føljetong (del 2)". Og forresten heter dørslag ikke dørslag fordi at mange mennesker får huller i hodene sine, som man da kan sile erter gjennom, hvis man slår dem med dører. Derimot heter dørslag nettopp dørslag fordi det kommer fra det tyske "Durchschlag", eller "gjennomslag"; altså noe å slå (vannet) gjennom (slik at bare maten blir igjen). Durchschlag kan forresten også bety kopi, men vi ville vel aldri funnet på å kalle en kopi for et dørslag. Samtidig ville det aldri falt oss inn å kalle krepsedyr for kreft, men tyskerne kaller kreft for Cancer og kreps for Cancer og kraft for Kräft som uttales kreft, så det er veldig styr å forklare en tysker som nettopp har lært seg norsk at man IKKE har vært på krefttrening, men på styrketrening, og at det ikke har noen verdens ting med kreps, krill eller krabber å gjøre.

Dette er en føljetong (del 1)

Dette innlegget kommer til å bli langt. Derav føljetongformatet. I tilfelle du lurer:

Føljetong (en fornorsket skrivemåte av det franse ordet feuilleton, lite blad) betydde opprinnelig den kulturelle delen av en avis som var trykket på eget bilag, på et løst blad, derav navnet, men senere, på begynnelsen av 1800-tallet, ble det oftest trykket nederest på siden.

I Norge har ordet «føljetong» endret betydning til å bety en fortelling som fortsetter gjennom en rekke nummer eller utgivelser i en avis eller et ukeblad. På fransk kalles det for roman-feuilletong.

(copy & paste fra wikipedia)

Men så: til saken.
Jeg var ikke mer enn 4-5 år da jeg lærte at selv om mesteparten av kroppen kan både vokse og reparere seg selv (som når mamma måtte lage nye blyantstreker på veggen, eller skrubbsårene på knærne ble til rosa streker), kan man aldri lage nye hjerneceller. Ødelegger du en hjernecelle, får du den aldri tilbake. Jeg pleide å erte en av kjærestene mine på barnehagen (han var ett år eldre enn meg, derfor kan jeg ikke ha vært mer enn 5) om at han mista åtte hjerneceller hver gang han nikka en fotball (selv bomma jeg alltid på ballen) og snart kom til å nikke bort hele hjernen sin. Ikke visste jeg at han i så fall hadde måttet nikke 12,5 milliarder ganger.

Samtidig hadde jeg en diffus oppfattelse av at læring betyr å putte ting inn i hjernen, altså fylle den. Derfor, i tillegg til trusselen om å litt etter litt drepe hjernen min av å falle på isen og skalle i bordet, var jeg dødsredd for at det lille som var igjen av den skulle bli full av alt jeg og andre puttet inn i den. Da kunne nemlig ting begynne å falle ut igjen. Det sa i alle fall farmor at skjedde med henne, og jeg antok at det var fordi hun var så gammel og derfor hadde slått hodet i isen veldig mange ganger, og dessuten hadde hatt tid til å putte innmari mange ting inn i hodet. Det var også tydelig at hun ikke kunne bestemme hva hun skulle huske og hvilke ting som kunne få falle ut av hodet. For eksempel kunne hun både linoleumstrykk og gammeldagse barneleker, noe hun veldig sjelden hadde bruk for, men kunne aldri huske hvor hun hadde lagt brillene. Det kunne hun trengt ganske ofte.

Hvis atte det atte...

...jeg bare kunne vært litt dummere? Det hadde vært så fint. Sola skinner mer enn nok til å gi meg masse fregner, pippipene piper, endene gakker og spiser på sjokoladepapir, krokusene og påskeliljene synger på siste verset, kirsebærtrærne er pastellrosa, og jeg skulle ønske jeg var dum nok til å nyte dagen i stedet for å sitte inne og lese på computer supported materialisation, visual net clustering results, finite element modelling, bla bla bla, vla vla vla, ugghhh.