Morken Freud

Jeg overhørte nylig en freudiansk glipp, eller freudian slip som de fleste sier: Morken Harket. Vet ikke om den var så freudiansk, men jeg er på sett og vis enig.

Ting kommer i fokus og jeg ser en luftballong på ordentlig

Ting faller til ro, jeg vet hvor jeg er og hva dagene skal inneholde. Uroen er kommet mer i bakgrunnen, eller er nesten borte. Samtidig er jeg oftere alene nå enn før, det går lengre tid mellom hver gang jeg ser vennene mine. Likevel er det akkurat som om de har blitt tydeligere i konturene: de har fått høyere kontraster, mer dybde, klarere farger. Det slår meg at de ikke lenger er en del av den stadige strømmen av ansikter og bevegelser, de har blitt til hele, synlige mennesker med både mer og mindre sære trekk. Jeg ser dem ikke så ofte, men når jeg gjør det, ser jeg så mye bedre. Heldigvis ser jeg at de er fine mennesker.

Forresten var det en ekte luftballong på Gløshaugen i dag. Jeg tenker at dette skjedde:

"Da (for eksempel) Rolf og Stian skulle sykle til universitetet i dag tidlig, oppdaget de at sykkelen til Rolf hadde et flatt dekk. Da sa Stian: Nei, nå finner jeg fram ballongen. Så hentet Rolf propanen de hadde stående i kjelleren, mens Stian pakket ut ballongen og festet kurven med de små sandposene på. De fyrte opp ballongen og dro. Det var kun svak vind, 2 m/s fra øst, så det ble en fin, men kald tur i nesten 15 minusgrader. I 9-tiden landet de på gressplenen mellom Hovedbyggets bakside og Sentralbyggets fremside. Innen klokken var 12.15, var ballongen pakket sammen og alt utstyret stuet vekk, og Rolf og Stian satt i EL5 og fulgte statistikkforelesningen."

Det hadde vært fint om det var sånn alt hang sammen, men det er ikke så farlig. Det var uansett en fin og rød varmluftballong.