tirsdag 12. mai 2009

Dette er en føljetong (del 1)

Dette innlegget kommer til å bli langt. Derav føljetongformatet. I tilfelle du lurer:

Føljetong (en fornorsket skrivemåte av det franse ordet feuilleton, lite blad) betydde opprinnelig den kulturelle delen av en avis som var trykket på eget bilag, på et løst blad, derav navnet, men senere, på begynnelsen av 1800-tallet, ble det oftest trykket nederest på siden.

I Norge har ordet «føljetong» endret betydning til å bety en fortelling som fortsetter gjennom en rekke nummer eller utgivelser i en avis eller et ukeblad. På fransk kalles det for roman-feuilletong.

(copy & paste fra wikipedia)

Men så: til saken.
Jeg var ikke mer enn 4-5 år da jeg lærte at selv om mesteparten av kroppen kan både vokse og reparere seg selv (som når mamma måtte lage nye blyantstreker på veggen, eller skrubbsårene på knærne ble til rosa streker), kan man aldri lage nye hjerneceller. Ødelegger du en hjernecelle, får du den aldri tilbake. Jeg pleide å erte en av kjærestene mine på barnehagen (han var ett år eldre enn meg, derfor kan jeg ikke ha vært mer enn 5) om at han mista åtte hjerneceller hver gang han nikka en fotball (selv bomma jeg alltid på ballen) og snart kom til å nikke bort hele hjernen sin. Ikke visste jeg at han i så fall hadde måttet nikke 12,5 milliarder ganger.

Samtidig hadde jeg en diffus oppfattelse av at læring betyr å putte ting inn i hjernen, altså fylle den. Derfor, i tillegg til trusselen om å litt etter litt drepe hjernen min av å falle på isen og skalle i bordet, var jeg dødsredd for at det lille som var igjen av den skulle bli full av alt jeg og andre puttet inn i den. Da kunne nemlig ting begynne å falle ut igjen. Det sa i alle fall farmor at skjedde med henne, og jeg antok at det var fordi hun var så gammel og derfor hadde slått hodet i isen veldig mange ganger, og dessuten hadde hatt tid til å putte innmari mange ting inn i hodet. Det var også tydelig at hun ikke kunne bestemme hva hun skulle huske og hvilke ting som kunne få falle ut av hodet. For eksempel kunne hun både linoleumstrykk og gammeldagse barneleker, noe hun veldig sjelden hadde bruk for, men kunne aldri huske hvor hun hadde lagt brillene. Det kunne hun trengt ganske ofte.