Mine nye (imaginære) band. Om nom nom nom!

Ok, kanskje ikke så mye skummelt ved dette, annet enn at det muligens er et faretegn at jeg har akkurat startet to imaginære band. Ja, også det at det egentlig er en Facebook-greie; som jeg syns var litt for teit å henge seg på, men så hadde jeg så lyst til å prøve likevel, og så ble resultatet så kult, og nå har jeg lyst til å vise det fram! Kjempegøy!

Framgangsmåten var som følger (copy and paste fra Fjasbokji):

1 - Go to Wikipedia. Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random Wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to Quotations Page and select "random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote on the page is the title of your first album.

3 - Go to Flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use Photoshop or similar to put it all together.

5 - Post it to FB with this text in the "caption" or "comment" and TAG the friends you want to join in.

Og her er resultatene:
Jeg ser for meg at Joe Cobb er et eksperimentelt band i skiktet jazz/elektronika. Kool! Særlig albumtittelen, women is something masculine, syns jeg var nydelig. Skulle ønske dette bandet faktisk eksisterte, jeg hadde sikkert vært blodfan! Hadde også utrolig flaks med bildet, med tanke på albumtittelen.

Dette er vel kanskje favoritten min, også her var tittelen fin. Men jeg må si at bandnavnet denne gangen var helt sinnsvakt bra. Håper dette kunne vært et band a'la rockettothesky. Det hadde vært fint!

Ja, og det skumleste ved dette? Jeg vil gjøre det mer! Og mer! Og mer! Det tar sånn ca 10 minutter å lage et album på denne måten, men jeg tror jeg kunne tilbragt hele fredagskvelden med å lage albumbilder, og det er rett og slett trist. Og skummelt. Særlig ettersom alternativet er å gå ut på the little greek og spise noe som helt sikkert er ekstremt omnomnom. Apropos; for alle dere som har gått glipp av sida: om nom nom nom er et besøk verdig! (if you're not saying it out loud, you're doing it wrong!)

Hufsa, en elg og elghufs

Dette er Hufsa. Hufsa bor i Mummidalen og er skummel, hver vinter.

Dette er en elg. Den er helt tydelig skummel.

Dette er en mann som bedriver elghufs. Uæææh! Jeg tør ikke!

Blogger

Det første jeg vil blogge om i den nye bloggen min, er blogger. Det er skummelt å skrive blogg. Det er så innmari mange der ute som har blogga lenge, og har fine blogger med massevis av bilder og enorme mengder bra innlegg som går over mange, mange måneder; kanksje til og med år. Innleggene er gjerne hyppige; jeg har sett blogger som oppdateres daglig eller til og med oftere. Og som har blitt oppdatert trofast i lang tid. Mye lengre enn jeg antar at denne bloggen vil overleve. Innleggene er personlige, veloverveide, smarte, rørende, vittige; hvordan i alle dager kan jeg leve opp til det her?

Den siste uka har jeg vært sjuk, så jeg har tilbragt mye tid i senga med laptopen, og har derfor hatt en unik mulighet til å undersøke markedet for blogger. Og jeg har brukt tida godt. Noe som spesielt fascinerte meg, er hvor mange ungdomsblogger det var å finne. Nå føles det ganske merkelig å snakke om ungdommer på den måten, siden jeg ikke er eldre enn 24 selv (selv om det føles skummelt nært 30), men likevel. Jeg begynner å tro at nesten enhvert seksten-attenåring med respekt for seg selv og sitt sosiale og private liv (ja, jeg skiller mellom de to), har en blogg.

Og dette, min venn, er en gruppe bloggere som vet å oppdatere bloggen ofte; helst daglig! Bloggen fungerer gjerne, ser det ut til, som en blanding mellom reklameskilt og dagbok. Ja, alle dagens begivenheter er med, som i en dagbok: "I dag var jeg med ... og vi dro til ... for å ..., og jeg hadde med meg den nye ... som er ... og det var kjempekult og nå gleder jeg meg til neste gang allerede - Friends4ever " osv. Men de vanskelige følelsene og store drømmene som ellers ville gjort det flaut å lese dagboka ti år senere (2 år i mitt tilfelle), er byttet ut med en temmelig heftig markedsføring av hvor abnormalt kul og interessant du er. Noen blogger er dedikert til å vise fram dagens outfit, med beskrivelse av hvor og når de enkelte plaggene er kjøpt eller funnet, og til hvilken pris. Andre handler kanksje om musikk, eller litteratur. De fleste inneholder selvsagt en blanding av alt, en deilig miks hvor man får markedsført den råtøffe musikksmaken sin (alle veit jo at det gjelder å digge musikk ingen andre visste at andre enn dem selv visste om og syns var kul), den imponerende men samtidig nonchalante og vintage-aktige skosamlingen, de populære vennene sine og misunnelsesverdige konsertopplevelsene; det handler rett og slett om å vise verden hvor sinnsvakt kul du er og at de burde prøve å bli venner med deg på facebook. Særlig hvis du også digger det bandet som ingen andre har hørt om bortsett fra de som bare digger dem for fy faen, de er så jæææævlig kule, ass! Er bloggen 2000-tallets Miss Sixty-bukse? Det ultimate moteaccessoriet for dagens populære ungjenter og -gutter?

Det er omtrent her jeg merker at jeg blir innmari sarkastisk for å dekke over at jeg er gretten, og at jeg begynner å fnyse "fjortis" istedet for å innrømme at de skoa var enormt tøffe. Jeg syns de attenåringene jeg leser om er imponerende barnslige, men skulle ønske det var meg som hadde så spennende blogg, mens jeg ivrig leser videre... Jeg hadde nok sikkert hatt en "sykt fet" blogg om jeg fortsatt gikk på videregående. Den hadde vært proppfull av nye pumps i rød lakk og rare second-handvesker med paljetter, bilder av overlykkelige venninner på kafébesøk og henvisninger til Don Juan Dracula, Franz Ferdinand (som "ingen" hadde hørt om da jeg var sånn 16-17) og the Doors. Riders of the Storm. Jævlig bra låt ass, bare digg at den er så lang. Faen, mamma sier jeg må vaske opp, greit nok, blogger mer i morra. So long, and thanks for all the fish!

Jeg skulle ønske jeg gikk på videregående. Og nå, som jeg uansett har begynt å innrømme min svakhet for de selvopphøyende, popkulturinfiserte, individforherligende ungjente(eller gutt)bloggene, kan jeg jo bare kjøre på videre: Er ikke det hele poenget med en blogg? Det er jo en weblogg, en loggbok (eller dagbok) som gjøres tilgjengelig for alle og enhver på internett. Selv om det finnes uendelig mange blogger som gir meg mer en bare et spennende innblikk i noen andres liv, er det vel fortsatt i bunn og grunn en markedsføring av ditt privatliv, eller i beste fall dine personlige meninger? Hm. Dette minner meg om hva en venn av meg sa en gang; noe om hvordan meninger var som gevir vi stanget mot hverandre i endeløse (eller var det meningsløse?) diskusjoner. (Takk Christian!)

Men hva er vel en blogg når du tar bort alt dette? Hva er en blogg når ingen personlig informasjon lekker ut? Å utelate navn og unngå å bruke gjenkjennbare bilder er en ting, men hva når alle personlige meninger eller betraktninger forsvinner, er det fortsatt en blogg da? Eller er det heller en vanlig, deskriptiv loggføring av hendelser, lagret på en server og gjort tilgjengelig for alle som vil lese? Ok, det er kanskje vanskelig å skjønne nøyaktig hva jeg mener her; men se for deg en reiseblogg hvor hendelsene og destinasjonene nøyaktig og samvittighetsfullt beskrives; men uten betraktninger, meninger, følelser, anekdoter, erindringer fra andre byer, lignende hendelser...ingenting. Kanskje for å sikre at folk ikke blir sinte, eller at noen finner ut hvem som står bak bloggen og misbruker informasjonen, grunnene kan sikkert være gode nok, men likevel: Er dette virkelig en blogg, eller er det rett og slett bare en beskrivelse? Hva jeg mener om saken, vel, jeg har en mistanke om at det skinner klart og tydelig gjennom og at ytterligere utredning ikke trengs.

Heia fjortisbloggerne, so long pluskvamperfektum. Jeg tror jeg skal tørre å ikke lykkes med en egen blogg. Dessuten lager Balkan Beat Box dødsfet musikk.